Nytten -a av verdshistoria
Det er ein naturleg [-lig] følelse, og ein kunne mest/mesta/nesten seie/seia, eit behov eller ei nødvendigheit, som dreg [dreger, drar] oss til verdshistoria. Tankesynet, -a [-i] vil så [so] gjerne halde/halda seg hos/hjå desse bilda [-i]/bileta [-i] frå den framfarne tida [-i], og gemyttet blir/vert rørt [-d] ved det på ein godgjerande/-gjørande måte.
– Kva kan vel denne allminnelege [-lige] legninga [-i] koma/kome/komma/komme av? Ho (den?) er djupt inngrodd i menneskas [-is?] følande og moralske natur, som allstad der som han (den?) viser seg uskjemd [-t] og på nokon [noen] måte fremja/fremd [-t] og orientert, vil ytre/ytra seg i ein fellesskapleg [-lig] eller medlidande følelse, og som, når han (den?) lyttar til sin beste begåvelse, vil elske/ elska og respektere/respektera/ vørde/vørda [vyrde, vyrda] seg sjølv i slektas [-is?] allmennheit [-i], og ikkje i eigen persons isolasjon. Til å kjenne/kjenna denne vidtrekkande einaste slekta [-i], som me/vi høyrer/hører til; til å skjønne/skjønna/skjøne/skjøna hennar [hennes] åndelege [-lige] liv, som også [ogso]/òg/au [!] fører vår eigen lisle/litle/vesle livsbåt med seg på sin store straum [strøm]; til å lære/ læra i det minste å håpe/håpa, kva [hokke] méd og mål det er, som vi/me stemner mot; det må vel vere/vera eit formål/føremål for den høgaste/høgste lengt/ lengsel/ lengsle i dei ting som høyrer/hører berre [bare] til mennesket/menneskja [-ska].
– Og kor/kvar er det vel at mennesket/menneskja [-ska] viser seg for oss i sin sanne skikkelse, i sitt eigen(t)lege [-lige] liv, såleis [soleis]/slik som i verdshistoria? I ho/henne, og berre [bare] i ho/henne er det at vi/me kjennest [-s] ved det som er alltid ståande [standande] og varande menneskenatur, under så [so] mange tilfeldige/tilfellelege [-lige] omskapningar, under alle dei forskjellige seder [-ar] og særeigneheiter som høyrer/hører til tid og stad. Visstnok ytrar denne naturen seg i mange skiftande former; han (den?) er næm til å ta/taka imot både utvikling og avvikling [!], både atterhald og framskot/-skott, men likevel er då/da allstad dei same anlegga [-i] og materiala [-i] til stades, dei same tilbøyelegheiter og lidenskapar er i verksamheit. Allmennytten -a ser vi/me allstad liggje [ligge]/ liggja [ligga] i strid mot privatinteressene [-one]; men enda/endå får [fær] det si framhjelp av han/honom, og gjennom den mangfaldigaste blanding av partielle begivenheiter kan vi/me sjå ein allminneleg [-lig] gang i heile slekta [-a]. Derfor/difor er den som ikkje kjenner verdshistoria, ein fremmend/framand gjest på jorda [-i], fremmend/framand for si slekt og for seg sjølv og; han kan ikkje skjøtte/skjøtta om dei høge interesser [-or], og som mennesket/menneskja [-ska] har stridd/stridt/stride/stridi og streva for like frå sitt første/fyrste opphav; og kva enda/endå elles hans ferdigheiter kan vere/vera, så [so] kan han da/då ikkje ta/taka meir enn berre [bare] ein passiv og maskinmessig part i det allminnelege [-lige] livet i slekta [-i] hans, like eins/likeins som eit hjul, som ikkje sjølv veit kva [hokka] innretning det grip [griper] inn i.
© Norsk språkråd 2000 (fritt etter Aasen)
Hadde Aasen vunne fram med slikt fuskarverk?
